Skilsmisse er intet nytt i skjønnlitteraturen, men måten temaet behandles på har endret seg ganske kraftig. I dag er kanskje skilsmissen et naturlig element i familien?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Omslag: Aschehoug forlag, Oktober forlag

En av de mest kjente skilsmissene i historien må vel være den mellom Henry VIII og Catherine Aragon. Denne skilsmissen splittet ikke bare en familie, men endret engelsk historie for alltid. Sjelden har vel en skilsmisse brakt med seg en reformasjon attåt. I dag er skilsmisser mer dagligdags, og bonusbarn er et etablert begrep. Men hva sier skjønnlitteraturen om skilsmissen? Jeg ser nærmere på mine skilte favoritter.

Oppløsning

– Vokst fra hverandre? Fremtid? Ærlig talt, dere er sytti år!

Helga Flatlands nye roman, En moderne familie, høster fantastiske kritikker på tampen av sommeren. Forfatteren utforsker hva som skjer med en familie når foreldrene bestemmer seg for å skille seg, og det i en alder av 70! Det som tilsynelatende har holdt denne familien flytende rakner nå fullstendig og det ser ut til å gå riktig galt for søskenflokken og deres partnere. Flatland har denne evnen til å bruke en bestemt hendelse til å undersøke ulike menneskers reaksjoner, plukke de opp og grundig obdusere deres indre, for så å sette de ned igjen. Men skilsmisser har lenge blitt skildret i litteraturen, og i særdeleshet i norsk litteratur de seneste årene. Vi tar en titt på mine skilte favoritter.Bokcover: Kompani Orheim av Tore Renberg, Oktober forlag

Kompani Orheim av Tore Renberg

Dette tror jeg er en av de vondeste barndomsskildringene jeg har lest. Huff, det er trasige greier dette her, men det er vel kanskje alltid når en kjernefamilie rives i fillebiter av alkohol. Jeg tror alle som gikk fra Mannen som elsket Yngve til denne fikk seg en liten kilevink. Han skriver entusiastisk, da, det skal Renberg ha. Romanen er dessuten et interessant portrett av Stavanger på 80-tallet, og det store fallet er vel uunngåelig. Dessverre.

Nei og atter nei Nina Lykke

Lykkes skilsmisseroman var fjorårets store snakkis. Nei og atter nei er morsom, overraskende og litt provoserende. Som hos Helga Flatland får vi historien fortalt gjennom ulike synsvinkler, men der Flatland fokuserer på de voksne barna setter Lykke støtet inn på å fortelle om skilsmissen og utroskapen gjennom de tre involverte partene. Her blir barna kun endimensjonale karakterer, og latterliggjort av moren som fortsatt vasker underbuksene til sine voksne sønner. Det flyter og svinger av sidene, Lykke har en rå humor og en blir vekselsvis særdeles oppgitt over kone, mann og elskerinne. Og det er vel kanskje ikke så få der ute som kan kjenne seg igjen i Ingrids altoppslukende sinne? Kan med fordel leses sammen med Korrigeringer av Jonathan Franzen.

Nei og atter nei av Nina Lykke

Bitterfitte av Maria Sveland

Sara er ikke mer enn 30 år, men er bitter og oppgitt over hvordan livet ble. Hun setter på et fly til Tenerife sammen med feminstisk litteratur fra 70-tallet. Hjemme har hun etterlatt mann og barn, og Sara bruker mye tid på å grunne over hvordan et forhold faktisk kan være likestilt. Roman skapte debatt i Sverige og ble godt tatt imot, men jeg tror at vi i Norge kanskje ikke var helt klare for den. Norske anmeldere kunne ikke forstå at hverdagen var så «ille», og var det ikke allment kjent at det er slitsomt å få barn? Les og døm selv! Og jammen har det ikke kommet en Bitterfittan 2 også.

Anna Karenina av Leo Tolstoj

Da Vronskij brekker ryggen på hesten sin i et hesteløp skjønner vi at dette, dette kommer aldri til å gå bra. Og det gjør det jo ikke heller. Kjærlighetshistorien mellom den gifte fyrstinnen Anna Karenina og den unge Vronskij er stormfull og problematisk og ender som kjent i tragedie. Ektemannen nekter å gi Anna skilsmisse, og hun må forlate sønnen sin for å leve som Vronskijs elskerinne. Dette er intet lite offer for et menneske og det gjør Anna dypt ulykkelig. Dette foregår i Russland i siste halvdel av 1800-tallet, og de sosiale konvensjonene er svært strenge. Kontrasten er stor til romaner som Nei og atter nei og Bitterfitte, og jeg oppfatter heller ikke Anna Karenina som en heltinne. Romanen virker kritisk til hennes livsvalg, samtidig er Anna låst i en umulig situasjon. Ekteskapet hennes er kjærlighetsløst, og mannen nekter henne å starte på nytt med annen mann. Parallelt får vi servert den anstrengte kjærlighetshistorien mellom Kitty og Levin, samt alle utroskapshistoriene til Anna Kareninas bror, fyrst Oblonskij.

Det er kanskje også noen par som aldri burde ha giftet seg eller som burde ha gått fra hverandre for lenge siden. Som for eksempel Hedda og Tesman i Ibsens Hedda Gabler, Lydia og Wickham i Austens Stolthet og fordom, George og Martha i Albees Hvem er redd for Virginia Woolf og jaggu er jeg usikker på om Kitty og Levin i Anna Karenina egentlig burde ha funnet tilbake til hverandre også. (Er det egentlig et eneste par i Anna Karenina som burde ha vært sammen?) Jeg har også sett sunnere forhold enn Amy og Nick sitt i Flink pike, og kanskje burde bare alle søstrene Makioka la menn være menn og flytte til Paris.

Hentet fra Deichmanske biblioteks litteraturblogg.


DENNE ARTIKKELEN ER HENTET FRA Deichmans litteraturblogg
Translate »